MILJØØKONOMENE HAR FORTSATT FERIE!

Vi har tatt sommerferie frem til midten av august. Ferieblogger og gjesteinnlegg (se nedenfor) postes omtrent ukentlig.  

FERIEBLOGG: GLADNYHET FRA INNBOKSEN!

Sjekket e-post for første gang i ferien i dag og fant denne fantastisk hyggelige beskjeden:

Dear Dr. Gorm Kipperberg,

We are pleased to inform you that your manuscript, "Heterogeneous Preferences for Community Recycling Programs", has been accepted for publication in Environmental and Resource Economics.

You will receive an email from Springer in due course with regards to the following items:

1. Offprints

2. Colour figures

3. Transfer of Copyright

Please remember to quote the manuscript number, EAREXXXR1, whenever inquiring about your manuscript.

With best regards,

Journals Editorial Office

Springer

Med det er en fem års kamp for å få publisert Porsche kapittelet (”job market paper”) i doktorgradsavhandlingen min endelig over. Heldigvis har denne forskningen allerede åpnet flere karrieredører for meg og blitt brukt i faktiske miljøpolitiske beslutninger. Nest siste versjon av artikkelen kan lastes ned her.

FERIEBLOGG: VINDMØLLEAVISEN

I en nylig artikkel i Stavanger Aftenblad (Miljøverner blåser i nye vindkraftverk, 09.07.2012) kritiserer leder av Norges Miljøvernforbund Kurt Oddekalv de nye vindkraftverk konsesjonene i Rogaland : I Norge er vi selvforsynt med elektrisk kraft, og frem til 2030 har vi allerede overskudd av kraft i Norden. Vindkraftutbyggingen blir derfor bare miljøvennlig hvis vi legger ned klimaskadelig kraftproduksjon tilsvarende den mengden kraft som vindmøllene skal produsere.

Og videre, litt senere i artikkelen: Vi har ingen garanti for at vindturbiner i Norge vil føre til mindre bruk av fossilt brensel i utlandet, og det er dessuten kortreist energi som er det mest miljøvennlige alternativet.

Av en eller annen grunn bestemmer Stavanger Aftenblad - enten ved artikkelforfatter Kine Haukali eller på ordre fra redaktør Lars Helle - seg for å kryssklippe (motsigende) motsigelser ytret av leder i Rogaland AUF Ole Martin Juul Slyngstadli inn i hele artikkelen. [Rogaland AUF har tidligere markert seg i det offentlige rom, og gjennom samme avis, med politisk og moralsk uforsvarlige ideer som ville vært en samfunnsøkonomisk katastrofe for Norge.]*

Så i stedet for å bli en samfunnskritisk artikkel, med utgangspunkt i dyptfølte og veloverveide bekymringer fra den delen av den norske miljøbevegelsen som er minst like opptatt av klassisk miljøvern som norsk klimapolitikk, blir artikkelen nok et patetisk utspill til støtte for samfunnsøkonomisk ulønnsomme og naturskadende investeringer i fornybar energi.**

Hvorfor insisterer hovedavisen i Norges oljehovedstad seg for å være en vindmølleavis***? Dette er et spørsmål som det har blitt spekulert om tidligere her hos MILJØØKONOMENE.

*I ett senere innlegg planlegger jeg å gå nærmere inn på den meget perverse (miljø)politiske retorikken til flere norske ungdomspolitiske organisasjoner (inkludert Rogland AUF - i artikkelen representert ved leder Juul Slyngstadli). Bunnlinjen er at mange unge mennesker burde bruke betydelig mer tid på skolebenken enn å planlegge karriere som yrkespolitikere.

**Les om Norges Miljøvernforbunds kamp mot vindkraftutbygginger her.

***Begrepet "vindmølleavis" ble først brukt av medforfatter Petter Gudding i dette innlegget og er kreditert en anonym professor.

FERIEBLOGG: KARBONFANGST & LAGRING

Som oppfølger til Leidulf Grudes innlegg om politisk lønnsomhet, her er et bilde som illustrerer ideen om karbonfangst og lagring (det de holder på med på Mongstad), fra bbc.co.uk artikkelen Whatever happened to carbon capture?

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 2

Miljøtanker fra en ikke-økonom
Politisk lønnsomhet

Leidulf Grude
Masterstudent i historie, UiO

Logikken i miljøpolitikken er helt generelt at ingen vil ta kostnadene ved å kutte i utslippene av karbondioksid. I Norge har en imidlertid penger til å kjøpe seg kostbare plastre på såret.

Sett i forhold til de teknologiene for fangst og lagring av karbondioksid som allerede finnes er milliardene som har blitt og fortsatt sløses bort på Mongstad prisen vi alle må betale for at de rød-grønne trengte et miljøalibi i 2005.

Dette er imidlertid ikke en kritikk av den sittende regjeringen i seg selv. Det er slettes ikke sikkert at politikere av andre farger ville ha oppført seg på en annen måte enn Stoltenberg og de stadig skiftende medlemmene av hans ministerium.

Årsaken til dette er nærmere bestemt at størrelsen på det som nå kalles for Statens pensjons-fond, utland fører til at ingen her til lands tenker over den alternative kostnaden ved et slikt politisk sett lønnsomt prosjekt som arbeidet med å utvikle en ny metode for fangst av karbondioksid er.

Hvis det ikke hadde vært så om å gjøre for regjeringen å bygge et monument over vår egen fortreffelighet, kunne norsk kapital nå heller ha blitt brukt til å støtte de forskerne som jobber med å utvikle en slags sil for karbondioksid.

Med denne teknologien kan det bli mulig å fange karbondioksid i industriell skala, på en mye mindre kostbar måte enn det er mulig å gjøre dette i dag. Idéen til dem som vil produsere olje av karbondioksid er enda mer lovende.

Hvis den sistnevnte metoden viser seg å være brukbar kan en for det første resirkulere det karbondioksidet som allerede har blitt sluppet ut, i stedet for å utvinne enda mer fossil energi. For det andre kan en da også redusere mengden av karbondioksid i atmosfæren, ved å pumpe gjenvunnet olje ned i tomme reservoarer.

På grunn av den norske ideologien kan våre folkevalgte imidlertid ikke gjøre noe som er i strid med olje-og gassindustriens interesser, hvis de ønsker å bli gjenvalgt. På grunn av dette imperativet gir en heller støtte til vern og planting av skog i utlandet og subsidier til vindmøller her hjemme.

I neste innlegg vil jeg skrive om hvilke rolle slike miljøtiltak spiller i produksjonen av den norske ideologien, innenfor det en kan kalle for et mytologisk-industrielt kompleks.

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 1

Miljøtanker fra en ikke-økonom

Den norske ideologien

Leidulf Grude

Masterstudent i historie, UiO

Det spanske firmaet Torresol har utviklet et solkraftverk som kan produsere elektrisitet hele døgnet. Dette klarer Torresol nærmere bestemt ved å bruke buede metallplater til å rette solstråler mot et system av oljefylte rør. Når oljen har fått høy nok temperatur brukes energien den bærer med seg enten til å koke opp vann, som så driver en dampturbin, eller til å varme opp et salt. Ved å bruke dette saltet som et slags batteri blir det mulig for Torresol å levere elektrisitet også når solen ikke skinner.

I det ellers så miljøbevisste Norge er det imidlertid ingen som snakker om Torresols nyvinning innenfor produksjonen av fornybar energi. Etter rundt regnet førti år med utvinning av olje og gass i havet utenfor vår langstrakte kyst har inntektene fra disse naturressursene blitt den viktigste måten å tenke på her til lands.

Den norske ideologien gjør tanken på at det finnes miljøvennlige alternativer til fossile energikilder uutholdelig. Slik sett er den såkalte månelandingen på Mongstad et religiøst rituale, hvor våre politiske yppersteprester framsier profetier om hva forskerne skal få til.

Hvis testanlegget på Mongstad viser seg å holde det politikerne har lovet vil det kreve store subsidier å drive det, som vi alle må være med og betale. Det er heller ikke sikkert at karbondioksidgassen som en gang skal fanges vil holde seg i ro der den etter planen skal lagres.

Så lenge dette prosjektet gjør det mulig å innbille seg at Norge skal redde resten av verden, er det ingen som snakker om utgiftene ved det. Handlingslammelsen i resten av verden viser imidlertid at politikerne ikke er i stand til å redde oss ut av klima-krisen, fordi de tenker mer på å bli gjenvalgt enn noe annet.

Når det kommer til stykket er våre folkevalgte da heller ikke et hår bedre enn sine artsfrender i utlandet: Siden sin tiltredelse i 2005 har den sittende regjeringen latt virksomheten på norsk sokkel løpe fullstendig løpsk, for å finansiere valgløftene sine. Det ingen her på berget klarer å tenke på er at inntektsstrømmen fra Nordsjøen kommer til å tørke opp så snart miljøvennlige alternativer til olje og gass kan produseres på en kostnadseffektiv måte, fordi det da vil bli moralsk umulig å fortsette som før.

I neste innlegg vil jeg skrive mer om den merkverdige logikken i den norske og internasjonale miljøpolitikken.

FERIEBLOGG: VINDKRAFTHOVEDSTADEN

Via nrk.no:

Olje- og energidepartementet ga torsdag konsesjoner til fem vindkraftverk i kommunene Bjerkreim, Hå og Gjesdal i Rogaland.Utbygginga blir Norges største, og vil kunne forsyne hele 65.000 husstander med strøm. Svært mange av disse bygges i Bjerkreim og gleden var stor for at prosjektene i Bjerkreim gikk gjennom.

Les resten av saken her. Se statistisk sammendrag fra studentoppgave som jeg har veiledet om preferanser og betalingsvillighet for fornybar energi (herunder vindkraft) her. Se fine vindmøllebilder her!

FERIEBLOGG: NÅR DU KJEDER DEG

MILJØØKONOMENE TAR SOMMERFERIE!

Vi tar sommerferie fra nå og frem til ca midten av august. Men se ikke bort fra at det kommer en FERIEBLOGG eller to fra Petter, undertegnede, eller gjester i den perioden.

[Legg gjerne inn gode tips, forslag, eller ønsker om saker vi bør skrive om når vi kommer tilbake, i komentarfeltet nedenfor.]

God sommer alle sammen - Hilsen MILJØØKONOMENE!