For andre gang i løpet av de siste par ukene får Hydro-sjef Svein Richard Brandtzæg og Zero-leder Einar Håndlykken så hatten passer i DNs-leder. (se Gorms tidligere blogg om saken her)
Bakgrunnen for kritikken er kronikken "Norge må gå foran i klimapolitikken" som de to klimakameratene fikk på trykk i VG for en tid tilbake. Her etterlyser Brandtzæg og Håndlykken opprettelse av et fond som skal benyttes til å finansiere klimatiltak i den konkurranseutsatte delen av industrien. Forslaget er at fondet skal finansieres av inntektene som genereres av CO2-avgiften som oljeselskapene betaler for sine utslipp.
De to påstår at gulrot er bedre enn pisk dersom utslippene i konkurranseutsatt industri skal reduseres. Bakgrunnen for dette er at pålegg om høyere avgifter i konkurranseutsatt sektor vil medføre utflagging av industrien noe som igjen leder til at utslippene flyttes til andre land.
Men som DNs-leder påpeker er dette akkurat det samme som vil skje dersom konkurranseutsatt sektor får penger over et klimafond for å redusere sine utslipp ut over hva prisene på utslippsrettigheter i EU-markedet skulle tilsi. Gulroten, eller overføringene til industrien fra det foreslåtte klimafondet, er derfor utelukkende til gunst for fastlandsindustrien og vil ikke bidra til å redusere de globale utslippene av klimagasser.
At Zero, med leder Håndlykken i spissen, løper kraftindustriens ærend i jakt på statlige subsidier til utbygging av mer fornybar energi er ikke ukjent. Sett bort fra at Hydro trolig allerede nyter godt av gunstige kraftprisavtaler, er meg bekjent ikke dette selskapet først og fremst kjent for å være en tilkarringsvirksomhet. Gjennom sin allianse med Zero og publisering av den omtalte kronikken har selskapet selv bidratt til å skape inntrykk av at slik tilkarringsvirksomhet er en del av forretningsideen til bedriften.
Tilkarringsvirksomhet (bedre kjent som rent-seeking) innebærer enkelt sagt at økonomiske aktører forsøker å vri offentlige reguleringer til sin fordel. I mer klare ordelag; tilkarringsvirksomehetene forsøker å få et sugerør ned i statskassen. Slik virksomhet har vært og er utbredt i mange land som har realisert ressursrenten fra utvinning av ikke-fornybare naturressurser. Når urimelig høye andeler av verdiene i statskassen havner i hendene på noen få private aktører sitter felleskapet igjen som den store taperen. Så lenge det finnes midler å karre til seg vil vi stå ovenfor problemet med at noen vil forsøke å tilegne seg en urimelig stor del av våre felles verdier. Det eneste som kan forhindre at slik virksomhet blir et stort problem er bevisste myndigheter som ikke lar seg målbinde av lobbyistene.
Mens Hydro sjefen og Zero-lederen legger til grunn at andre sektorer skal reguleres med pisk (dvs avgifter) og dermed tvinges til å betale for sine utslipp, er de altså av den oppfatning at felleskapet skal ta kostnadene med å redusere klimaulempene som Hydro og andre industribedrifter i konkurranseutsatt sektor påfører samfunnet.
Hydro og andre industribedrifter tjener penger på å forurense klimaet. At felleskapet skal betale for å rette opp skaden som Hydro og andre industribedrifter påfører klimaet gir ingen mening. Prinsippet om at forurenser skal betale bør derfor også her være gjeldende. Selv om kronikken til Brandtzæg og Håndlykken peker på reelle problemer forbundet med å oppfylle klimaforlikets ambisjoner om store klimakutt hjemme, er forslaget om klimafond både uhensiktsmessig og frekt.
